Historikk
Konnerud besto opprinnelig av fem gårder. Eikholt var en av disse gårdene som ble ryddet allerede på 1300-tallet. Der Eikholt nå ligger, ble det på 1600-tallet laget et damanlegg, Hammerdammen, med tilhørende industrianlegg tilknyttet gruvedriften i området.
Hvordan begynte det?
At Eikholt og Konnerud skulle bli sentrale navn i norsk døvblindehistorie, fantes det tidligere ikke noen indikasjoner på. Det er en av historiens mange tilfeldigheter.
Murmester Olaf Frøiland var i tillegg til dyktig håndverker med eget firma, også usedvanlig sosialt engasjert. Dette engasjementet førte ham i kontakt med Halvdan Larsen som var døvblind. Med sin evne til empati så Olaf Frøiland raskt at det Halvdan Larsen og andre med døvblindhet trengte var et samlingssted. Frøiland eide et stort område på Konnerud som han var innstilt på å benytte til dette. Da idéen om et samlingssted ble drøftet, vurderte døvblinde personer flere lokaliseringer i landet. Til slutt falt valget på Eikholt. Dermed ble den 24 mål store eiendommen skilt ut og avsatt til det formål at det skulle bygges et senter for døvblinde.
Noe slikt var aldri bygget i Norge. Det fantes ikke rollemodeller. Det fantes heller ikke penger. Og som alt nytt, møtte prosjektet motstand fra dem som mente at dette var både stormannsgalskap, meningsløst og faglig uakseptabelt. Men pengene kom, ikke minst samlet gjennom Lions hvor Olaf Frøiland også var en drivende kraft. Han og Larsen reiste land og strand rundt for å inspirere og samle penger. I slutten av 1970-årene kom planene, tegningene og til slutt kunne spaden stikkes i jorden for å bygge Norges første og eneste landsdekkende senter for døvblinde.
Veien videre
Hva var Eikholt der det lå med sine mange og moderne bygninger. Hva skulle skje i disse bygningene og lokalitetene? Hvem skulle bruke alt dette? Ingen hadde erfaring med et nasjonalt senter for personer med døvblindhet. I oppstarten så mange på Eikholt som en helseinstitusjon. Man snakket om deltakerne i virksomheten som «pasienter». Eikholt leiet ut 10 leiligheter og noen av leietakerne spurte til og med bestyreren om de kunne ha gjester i sine egne leiligheter. Utviklingen gikk sin gang og etter hvert ble pasientene til kursdeltakere, bestyreren ble direktør, man fikk en fagavdeling og man snakket om hotellfunksjoner og gjester. En normalisering var i emning.
Per Sanne var Eikholts første direktør fra 1980 til han gikk av med pensjon i 2001. I perioden fra 1984 til 1994 var Per Sanne daglig leder ved Sørvangen Næringspark ved siden av arbeidet som direktør ved Eikholt.
I begynnelsen hadde man en døgnrytme som på et sykehjem. I dag har man døgnrytme som et hotell. I starten var det kollektive transporter av døvblinde fra og til aktiviteter og knutepunkter. I dag tar den enkelte seg frem på egen hånd eller sammen med ledsager. Livet med døvblindhet er blitt langt mer selvstendig, normalisert, selvstyrt og individualisert. Dette bærer alle aktiviteten ved Eikholt preg av.
Fra rekreasjon til kunnskap og ferdigheter
Det Olaf Frøiland observerte som døvblindes store behov i slutten av 1970-årene, var et sted hvor man kunne komme sammen, og et sted for rekreasjon. Noe nasjonalt senter hadde man ingen erfaring med. I Frøilands samtaler med personer med døvblindhet var det nettopp rekreasjon og møtested de kjente på som en stor mangel.
Andre muligheter ble det tenkt lite på. Da Eikholt var en realitet, varte det ikke lenge før brukerne av senteret merket at rekreasjon er bra, men de savnet aktiviteter. De samme erfaringene hadde man med møteplassfunksjonen. Alle visste at det var viktig å møtes, men et nytt spørsmål meldte seg raskt: Hva skulle de snakke om i lengden? Det var noen som manglet! Ut fra disse reaksjonene har det vokst frem en omfattende kursvirksomhet og kunnskapsproduksjonen på Eikholt. Disse har hele tiden blitt utviklet i nær kontakt med brukerne av stedet. Ingen er bedre i stand til å si hva personer med døvblindhet har behov for enn de som selv lever med denne funksjonshemmingen.
I dag spenner kursvirksomheten over et bredt spekter av muligheter.
Nye tilbud kommer stadig til, og noen faller bort, alt etter utviklingen ellers i samfunnet og hva målgruppen etterspør. Kursene gir ikke bare tradisjonelle kunnskaper, men også ferdigheter, trening, utprøvninger og ny innsikt.